Naivitet, en ressurs eller et problem?

Åpen mot verden ?

Jeg har lyst til å skrive, men kjenner samtidig at jeg beveger meg inn i et minelagt landskap (i bostavelig forstand). Rapporten etter 22 juli setter kritisk søkelys på beredskap og manglende risikofokus hos våre ledere på nasjonalt nivå.

I etterpåklokskapens navn er det lett å se at mye kunne vært gjort for å forebygge både omfang og konsekvenser. Parallelt med dette foregår det fortsatt leteaksjoner etter ei 16 år gammel jente som neppe har forsvunnet frivillig. Hva som kunne eller burde vært gjort i de ulike tilfellene, vil jeg ikke mene noe om, men diskusjonen trigger ei problemstilling som berører selve grunnstammen i min egen identitet både som menneske, kvinne og norsk statsborger. Problemstillingen kan formuleres slik: «Er naivitet en ressurs eller et problem?»

Selv har jeg vokst opp i trygge rammer med ei mor som gjentatte ganger påpekte: «Jeg vil heller stole en gang for mye på et menneske enn en gang for lite.» Dette er en verdi jeg har tatt med meg inn i mitt eget voksenliv, og som jeg har levd godt med i mange år. Selvfølgelig har jeg gått fem på noen ganger underveis, og noen erfaringer har vært mer kostbare enn andre. Kall det gjerne kalkulert risiko eller bevisst naivitet. Den samme naiviteten har også gitt meg noen flotte, ubetalelige opplevelser på veien. Da min egen datter var 16 og kom hjem fra fest tidlig en morgen mens vi gjorde oss klar for en ny arbeidsdag, ble hun selvfølgelig konfrontert med avtalebrudd og påfølgende bekymringer, hvorpå hun lyste opp og svarte: «Jeg har jo lovet deg ikke å gå hjem i mørket alene, så jeg ventet til det ble lyst og jeg fikk følge..»

Denne type rammeglidning er helt ok når formålet er å teste grenser på vei mot voksenlivet. Ansvarlighet må også læres.  Men hva hvis det faktisk er farlig? Hva hvis det er en reell mulighet for at de ikke kommer hjem? Hvor mye risiko skal vi kalkulere inn? Hva skjer med et samfunn hvis barn og ungdom i beste mening læres opp til ikke å stole på noen? Ikke en gang politiet, fordi uniformen kan være falsk? Hva tar vi fra dem i form av bevegelsesfrihet,  naturlig nysgjerrighet og den dømmekraften som kommer gjennom å gjøre seg  egne erfaringer?

Kort tid etter 11. september 2001 fikk jeg hjem to barn som hadde kjørt alene med fly. På flyplassen fikk jeg beskjed om at vi måtte vente på spesialbagasje, en stor hvit pappeske. Inni den esken lå en passer, konfiskert fra penalet til en 12 åring som hadde tenkt å gjøre mattelekser på veien hjem..

Jeg vet hvilket samfunn jeg ønsker meg, men ser også utfordringene.  Jeg vet det er et privilegium, det at min bevisste naivitet så langt i livet har  gitt meg mer enn den har kostet. Men å gi avkall på den på vegne av en hel nasjon, vil også ha en pris.

8 thoughts on “Naivitet, en ressurs eller et problem?

  1. Flott at du tar opp dette! Dette er tema som går igjen i familien vår, og jeg tror at vi heller mot at naivitet er en ressurs. Men man skal jo ta visse forholdsregler, og unngå de største katastrofene. Følgende historie gjorde at jeg tenkte mye på akkurat dette:
    I fjor sommer var jeg i USA, New Orleans. Det var veldig kjekt, og vi utforsket byen så godt vi kunne. På et tidspunkt befant vi oss på vei inn i en blokkbebyggelse. Plutselig kom en ambulanse med fullt blålys, og stoppet rett ved oss. Sjåføren så ut som han sakte gjorde istand til å hente noen, mens den andre kom bort til oss og spurte hvem vi skulle besøke. «Nei, vi er turister, vi, og bare ser oss om,» sa vi. Tross denne hastverken som ambulansefolket virket å være i, tok han seg god tid til å fortelle oss at det var ingen god idé, og geleidet oss i stor sirkel forbi og utenom området. Da begynte vi å legge merke til skilt og slikt som ga en følelse av at man nesten kunne risikere å bli skutt bare ved å tråkke innenfor området.
    Da husket jeg på vikingene i Asterix og Obelix, som reiste sørover for å lære frykt, fordi de hadde hørt at frykt gir vinger. Kort fortalt følte jeg meg som en naiv og fryktløs nordmann i en verden farligere enn vår. Og kjente meg ubegripelig heldig.
    Vi kom hjem rett før 22. juli, og min første tanke var «Ikke ta fra meg naiviteten min!»

    Jeg vil ikke være redd. Jeg vil at jeg, og barna mine, skal være trygge. Trygghet er en følelse. Hysteriet på flyplassene er en evig påminning om at du KAN være i livsfare når du flyr. Jeg skulle ønske jeg kunne ta fly uten å bli minnet på at det finnes gale mennesker. De finnes jo overalt i verden, men det er ikke ofte du utsettes for dem. Derfor trenger vi ikke tenke på dem hele tiden.
    Meningen med livet er ikke å unngå å dø, men å leve mens du gjør det, ikke sant?

    Lik

  2. Velkommen hit, Trude, og takk for at du deler erfaringene dine! Historien illustrerer godt hvor komplisert dette temaet er. Jeg tenker at å la seg begrense av egen redsel fort kan forringe livskvaliteten. Årvåkenhet derimot, kan redde oss fra ubehagelige opplevelser. Kanskje stikkordet er balanse?

    Lik

  3. Jeg er naiv ovenfor enkeltmennesker, sjelden overfor «horder» eller maktmennesker.
    Jeg tviholder på min naivitet vis a vis mine medmennesker.
    Blåøyd på mitt vis, sjelden redd for noen jeg møter på min vei, men, skeptisk og mistroisk på andre områder.

    Lik

    • Ja, klart de kan ha. Men så er det dette med intensjoner og resultat, da🙂 Og feil??? Det tar jeg rett som det er. men så lærer jeg noe , da også🙂
      Ha en deilig lørdag🙂

      Lik

  4. Med hjertet i halsen tenker jeg som din mor, og som deg fjellcoachen, når jeg avtaler innetid med mine barn som blir eldre, og fortjener mer frihet (under ansvar). De har lært å ikke snakke med fremmede, dvs jeg forteller dem forsiktighet men prøver å ikke skremme.

    Jeg har nemlig som deg en større frykt for hva slags samfunn vi får om vi heller feil vei. Jeg ikke bare ønsker å stole på folk, men vil også gjerne tro at alle ønsker å gjøre sitt beste, også de som har fått makt. Det fines nok noen unntak, men de som har mye ansvar har tøffe jobber med stor fallhøyde. De fleste er nemlig greie og hyggelige folk hvis man møter og hilser på dem, det er min erfaring.

    Lik

    • Hei mindomin, og velkommen hit! Jeg tror bevisstheten rundt hvorfor vi gjør det vi gjør, er viktig. Både fordi det blir enklere å være konsekvent, det gir mening for barna våre (og andre) og fordi det blir enklere å tilgi seg selv i de situasjonene det viser seg at vi tar feil. Vi har tross alt handlet i beste mening, ut fra bevisste verdivalg. Ingen av oss er født med fasit.

      Lik

  5. Ja, det var dette med resultatene, mormor.. Må innrømme at også jeg stusser på intensjonene i enkelte tilfelle.. Riktig god lørdag til deg også! Jeg tror vi er her for å lære, jeg🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s