Jasså sier du det, kan du ikke komme fra?

Jeg planlegger sommerfest, og ettersom dagen nærmer seg, kommer frafallene i tur og orden. Ikke noe dramatikk i det, det samme skjer hvert år og er en naturlig konsekvens av løse sommerplaner, uventede gjester og hauger av arrangement og avtaler som skal puttes inn i korte, hektiske sommerferieuker. Samtig snakket jeg med ei venninne som har takket nei flere år på rad, og som jeg dermed ikke hadde regnet med i år heller. Hun minnet meg om noe vesentlig, og som jeg egentlig vet fra før: «Uansett om jeg ikke får det til i år heller, er det viktig for meg å bli bedt, det gjør at jeg føler meg medregnet.»

Jeg kjenner ei jente som husker oppveksten sin som en serie av avvisninger knyttet til barneselskaper hun ikke ble bedt i , eller unger som kom i hennes selskap og poengterte at de motvillig var sendt dit av foreldrene. Hun brukte noen år av voksenlivet sitt på å tåle både manglende invitasjoner, og avbud som kommer i siste liten. Uansett hvor uskyldig bakgrunnen kunne være, trigget det minner som ikke var hyggelige. Heldigvis har det kommet bedre tider, mest på grunn av hennes egne bevisste og styrkende valg.

Overskrifta er ei strofe fra en sang jeg husker fra noen år tilbake, om ei mor som på fødselsdagen sin dekker til barna hun venter på, men ingen dukker opp, så hun sitter alene med kaffe og kaker.

Menneskesinnet er ganske sammensatt, og her kommer ei lita liste over mulige, kompliserte årsak-virkningssammenhenger:

Årsak: 

Jeg føler meg ikke interessant nok.

Virkning:

Jeg lar være å invitere deg, for du har sikkert ikke lyst.

Jeg er invitert, men velger ikke å komme fordi jeg ikke vet hva jeg skal snakke om.

Jeg takker ja, men trekker meg i siste liten av samme grunn.

Årsak:

Jeg har dårlig erfaring med avvisninger fra tidligere.

Virkning:

Jeg avviser først for sikkerhets skyld, for du kommer sikkert til å avvise meg.

Jeg tror på en invitasjon først når den er gjentatt og bekreftet.

Selv når du har gode grunner til å takke nei (uventet besøk, dårlig form osv), tolker jeg det som at jeg ikke er viktig nok.

Når jeg ikke ble bedt, er det sikkert et bevisst valg at du ikke vil ha meg der…

Faktisk trenger det ikke være så komplisert i det hele tatt. Noen gang passer det bare ikke. Neste gang passer det kanskje, eller gangen deretter.

Midt opp i alt dette skal vi finne ut av hverandre og bevege oss i et landskap av forventninger, antakelser og tolkninger, samtidig som vi gjerne vil bevare helsa og humøret.  Jeg tror vi kommer langt med å tenke enklere og gruble mindre. De fleste mennesker gjør så godt de kan, og har en positiv intensjon bak det de gjør.  Selv skal jeg fortsette å invitere, både i år og neste år,  ta imot de som inviterer seg selv og nyte kvelden med de det passet for akkurat denne gangen.  Jeg gleder meg!

6 thoughts on “Jasså sier du det, kan du ikke komme fra?

    • Han var det ja! .. Kunne sikkert ha lett det opp i går men kom ikke så langt.Tror den sangen er laget for å gi folk dårlig samvittighet. Noen ganger har vi det med rette, og andre ganger selv om vi faktisk har gjort så godt vi kan. Det er for eksempel vanskelig å være flere steder på en gang.

      Lik

  1. Godt skrevet. Ja vi har ofte lett for å komplisere særlig det som omfatter mellommenneskelige forhold, samt og ilegge folk mener de ikke har, men som vi tror de har. Trenger slike påminnelser som dette innimellom, slik at man kan heve seg over de negative tankene.

    Lik

  2. Så mye sant her. Å invitere er et minefelt, og det har dessverre skjedd flere ganger at jeg har endt opp med å ikke invitere i det hele tatt fordi jeg var redd for å såre ved å utelukke noen, men heller ikke hadde ork til å bli så mange. Jeg jobber med balansegangen kontinuerlig! Det blir ikke lettere av å vite at mange av gjestene kommer til å takke for en hyggelig sammenkomst på Facebook der alle kan lese, og jeg tenker at det må være mange som sitter og leser og føler seg ekskludert i etterkant. Jeg har vært der selv også, så klart. Og da blir jeg med ett glad for at jeg er 34 og ikke 14, for jammen var det utfordrende nok å kjenne seg innenfor eller utenfor da jeg var 14, men den gangen stod i hvert fall ikke Facebook-statusene og lyste til evig skjemsel.

    Lesetips før jeg gir meg: «Skjemselens korinter» av Agnar Mykle. Takk for å ha satt i gang dagens tankespinn, og håper det går greit at jeg bruker kommentarfeltet ditt for å spinne litt!

    Lik

  3. Spinn i vei, Ylvalia, glad for å se deg her igjen! Det med Facebook tenkte jeg ikke på da jeg skrev det, men har reflektert over det tidligere, og du har så rett så rett, det går begge veier. Det er bra å være 34 i forhold til 14, men verken balansegang eller sårbarhet er et forbigått stadium likevel, det er et livslangt prosjekt begge deler.

    Senest i dag ba jeg om et møte (i jobbsammenheng riktignok) der temaet var spørsmålet: «Hvorfor er jeg/vi ikke invitert?». Svaret var som forventet av typen «jeg trodde at.. og da antok jeg at.. så da tenkte jeg at..» Misforstorståelser ble ryddet opp i og møtet ble avsluttet i all gemyttelighet. Kanskje det er nyttig i blant å være mer åpne med hverandre?

    Setter ellers stor pris på Agnar Mykle, men denne hadde jeg ikke hørt om. Tusen takk!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s