Buen camino! Om å nå mål, eller sette nye..

Foto: Kari Rognerud Granlund

Nå er jeg hjemme etter flotte dager i Spania, og en helt annerledes ferieopplevelse. Mor og datter dro avgårde med høye ambisjoner om å bruke 5-6 dager til fots på de 110 kilometerne fra Sarria til Santiago de Compostela med full oppakning, lavt budsjett og overnatting på herberger underveis. 110 km er jo som kjent ingen ting, det dreier seg bare om å gå turen fra Tynset til Røros og tilbake igjen (eh..). Godt forberedt var vi også, vi er tross alt vant med markaturer, nøysom pakking og riktig utstyr. Det manglet ikke på oppmuntrende signaler underveis, som for eksempel dette skiltet vi passerte etter ca 35 kilometer (riktignok myntet på en annen sliten vandrer), og stadige milepæler som fortalte hvor langt det var igjen .

Det første vi oppdaget, var at spanjoler i denne delen av landet, nok har engelskundervisning på skolen, men de praktiserer den ikke. Det samme gjaldt en del av de italienske medvandrerne våre. Så antall medvandrere og andre vi kunne snakke ubesværet med, skrumpet fort inn i forhold til det ihvertfall jeg hadde forestilt meg på forhånd.  Gleden var derfor stor da vi fikk hyggelig følge i Margareth og Jean fra Dublin en dag, og neste dag ble stoppet av to unge gutter med spørsmålet «Er ni svenska?». Donald og Juan var utvekslingsstudenter i Lund på andre året og kom fra henholdsvis California og Spania. Et søskenpar fra Filipinene, to venninner fra New Zealand, ei bulgarsk jente og ei bestemor fra Puerto Rico var også med på å krydre opplevelsen vår på hvert sitt vis. Uansett hvem vi møtte på veien, var hilsningen «Buen camino!» obligatorisk.

Foto: Kari Rognerud Granlund

Selve turen var godt tilrettelagt med stier gjennom variert landskap, små landsbyer, forbi både aktive og nedlagte gårdsbruk, og i perioder parallelt med hovedveien. Det var sjelden langt mellom herberger og kafeer, og alle kafeer hadde pilgrimmeny til en rimelig penge. Herbergene fungerte godt, og spillereglene baserte seg på allminnelig folkeskikk uansett hvor i verden du kommer fra. (Ørepropper for sovesal anbefales!)

Likevel, etter 6 mil sa kroppen tydelig fra at den består av mange små mekanismer, som hver for seg er nødt til å fungere for å klare å fullføre denne type prosjekt.  I denne sammenhengen slo det ut på smerter i føttene, så selv om både kondis, bæreferdigheter for ryggsekk og føtter fri for gnagsår kunne brakt oss mye lengre, sa føttene stopp i småbyen Melide, og fokus ble flyttet fra herberge til hotellrom med badekar, og nærmeste utsalg av betennelsesdempende kremer.

«Når noe ikke virker, gjør noe annet» lærte jeg i coachutdanninga mi, og nå kom denne læresetningen igjen til nytte. En dags restituering, og vi var klar for buss de siste milene til Santiago. I ettertid er jeg glad for akkurat dette, for byen Santiago de Compostela er så vakker at den fortjener at du har både tid og overskudd til å oppleve den. På denne måten fikk vi en ekstra dag der, med tid til å utforske gamlebyen, katedralen, katedralmuseet, butikker og kafeer. Jeg drar gjerne tilbake, nårsomhelst! Vi avsluttet turen med nattog til Madrid, og fikk med oss en strålende solskinnsdag i denne storbyen, inkludert  kulturelle opplevelser i spennet fra Hard Rock Cafe til Pradomuseet. Livet kan være godt :-).

Framme i Santiago!