Livets mange faser…

Det siste året har jeg gang på gang blitt påmint livets forgjengelighet hva gjelder
(beste-)foreldregenerasjonen. Den ene etter den andre i omgangskretsen har, i likhet med meg selv, tatt farvel med en av foreldrene sine, mens andre bruker tiden i skytteltrafikk mellom sykehus, jobb og heim.  Når vi utveksler erfaringer underveis, før og etter disse milepælene, har vi ganske ulike historier å fortelle.

Fellesnevneren er at det dukker opp minner, om oppvekst, våre egne valg og verdier vi har tatt med oss videre i livet. Vi er et produkt av den oppveksten vi har hatt, og er på mange måter preget av de menneskene som har stått oss nærmest. Noen har levd et helt liv i opposisjon mot regler og rammer som preget barneårene, mens andre er opptatt av å videreføre nettopp de verdiene de har med seg hjemmefra til generasjonene som følger etter. Det kan være gode grunner til begge deler.

Jeg hadde en naiv forestilling om mine egne selvstendige valg noen år, nettopp fordi jeg ikke trodde at disse valgene var i samsvar med det som var forventet av meg. Senere i livet har jeg oppdaget at de grunnleggende verdiene jeg har med meg hjemmefra, har vært styrende for valgene mine likevel. Jeg er faktisk oppdratt til å bli selvstendig..

Da jeg tok farvel med far i fjor vår, kjente jeg på en følelse som var sterkere enn sorgen, og det var takknemlighet for de ressursene jeg gikk inn i voksenlivet med, og som foreldrene mine på hver sin måte tilførte meg, og også en takknemlighet for å bli akseptert for den jeg er. Jeg vet at den aksepten ikke er alle forunt.

Det som opptar meg mer og mer, er hvordan møtet med døden oppleves. Far hadde en demensdiagnose som gjør at vi aldri får vite om han forsto hva som var forestående, men han sovnet fredelig i trygge omgivelser. Noen forteller om foreldre som var godt forberedt, tok farvel med sine og takket for et godt liv, mens  andre forteller om fortvilelsen over så mye uopplevd de gjerne vil hatt med seg først. Andre igjen fikk ikke muligheten til å ta farvel, avskjeden kom for brått.

Uansett er det tid for refleksjon. Har vi ryddet opp i forholdet til våre nærmeste, og hvem vi selv vil være? Hva vil vi ta med oss videre og forvalte så godt vi kan? Til hva vil vi si «Takk for følget, men nå trenger jeg deg ikke lengre.» ?  Hvordan vil vi at våre barn skal oppleve oss i alderdommen? Og, ikke minst,  hva har vi å vi takke for?

6 thoughts on “Livets mange faser…

  1. Alt har sin tid og alle har noe å være takknemlig for. Uansett, Tror jeg.

    Hva er ryddig for meg? I forhold til mine nære? Det undrer jeg fortsatt på.
    Jeg håper og tror at de forstår/ser hva jeg ville for dem og med dem, men sikker kan man ikke være. Det jeg ønsker at de skal ta med seg etter meg, er vissheten om at de alltid var elsket. (i medgang og motgang).

    Hvem vil jeg være? Meg, tenker jeg.

    Og så vil jeg vel si takk til livet og følget, jeg trenger dere ikke mer. Men takk for tiden uansett.
    En mormor har nesten alltid en kortere fremtid en fortid. Så det ble noen tanker. Just nu.

    Lik

    • Hei mormor, for meg er ryddighet at jeg selv vet hvilket forhold jeg har til mine nærmeste og hva som er viktig å forvalte. Det er ikke dermed sagt at jeg klarer å følge det te hele tiden. Har akkurat kommet hjem fra ei slik familiehelg som gir meg denne gode følelsen av tilhørighet og takknemlighet for at vi kan ha det slik sammen, med rom for hverandres forskjellighet, det siste har kommet sterkere fram de siste årene etterhvert som vi har slipt kanter på hvert vårt vis. Kanskje derfor jeg opplever det som så verdifullt 🙂 Fin søndagskveld til deg, mormor!

      Lik

  2. Oj. Innlegget ditt skapte ulike følelser og tanker i meg.

    Kanskje mest tenker jeg på prosessen ifht mine egne foreldre. Far tok jeg farvel med for 8 år siden. Etter drøyt 1,5 år med hans ALS diagnose, og være vitne til den fæle forandringen med den flotte mannen, kjentes det nesten som en lettelse da han døde. Både han og oss visste jo at det ikke var noe håp. Takknemligheten er sterk i etterkant, og minnene over en solid og allsidig far.

    Siste 5 årene har vi stått oppi situasjonen med mor og hennes Alzheimerutvikling. Rollene våre har vært omsnudd lenge. Med personlighetsendring som ofte er en del av denne sykdommen, kompliserer det forholdet vårt. Man mister vedkommende litt etter litt, samtidig som de fortsatt lever. Sorgprosessen varer ved.
    Fornuften og kunnskapen min sier at den vanskelige adferden og manglende selvinnsikten hennes, er sykdommens utvikling. I møte med henne og i situasjoner som oppstår, reagerer følelsene likevel. Vanskelig.

    Må vel si disse siste årene har vært og er fylt av masse praktiske gjøremål og oppfølging av . For å holde hodet over vannet selv, har jeg ikke har overskudd til å reflektere så mye over «å rydde opp i forholdet» til mine foreldre. Eller å se ting mer fra utsiden. Tvert om, har jeg forsøkt å ha fokus på å sette grenser.
    Men en dag kanskje, vil jeg klare det?

    God mandag fortsatt til deg, Fjellcoach. Og takk for innlegget ditt.

    Lik

    • Alt har sin tid, Elisabeth, og grensesetting er også en måte å rydde på. Noen ganger klarer vi ikke å sortere hva vi har vært med på og en del av, før vi har fått det hele på avstand. Å stå ved foten av fjellet er ikke alltid den beste måten å se fjellet på..

      Å forholde seg til demente foreldre er en underlig reise, den trigger både følelser, savn og egne normalbegreper. Jeg opplever også at de virkelig vanskelige omstillingene i forhold til far, kom lenge før han døde. De siste to årene derimot, hadde jeg avfunnet meg med at samværet var annerledes en før, og fant andre verdier i den nye situasjonen. Mor ble bedt om å snakke på et offentlig møte om å være pårørende til en dement i vår, og jeg fikk lese innlegget hennes her om dagen. Det er mange faser, og mye læring underveis.

      Takk for at du skriver om opplevelsene dine, Elisabeth, det er et tema som berører mange.
      God tirsdag til deg 🙂

      Lik

  3. Dette var en god blogg å lese. For meg, og i dag.
    Den følelsen, takknemligheten kjente jeg også sterkest når min beste venn døde.
    Sorgen var stor. Savnet større. Men størst var takknemligheten for de årene vi delte sammen. 🙂

    Lik

  4. Jeg tenker at mennesker som betyr noe for oss, blir med oss videre i livet i en form eller en annen. Jeg forstår rekkefølgen du beskriver: «Sorgen var stor. Savnet større. Men størst var takknemligheten for de årene vi delte sammen.» Det er fortsatt mye å ta vare på :-).

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s