Med kjærlighet til jobben?

Hva er det viktigste som må være på plass for at du skal våkne mandag morgen og virkelig glede deg over at det er ny arbeidsuke? Dette spørsmålet hender det at jeg stiller når jeg er ute hos ei ledergruppe, ei avdeling eller et team. Svarene som dukker opp, handler ofte om ord som trygghet, tilhørighet, utviklingsmuligheter og mestring, gjerne i kombinasjon med god organisering og ledelse.

Derfor våknet jeg til da ei gruppe prioriterte et nytt ord på denne lista, nemlig lidenskap. De snakket om lidenskap til faget sitt og lidenskap til arbeidsplassen de hadde skapt sammen.

For et par år siden traff jeg igjen ei gammel venninne som er forsker. Hun fortalte at hun nå forsker på hvordan lykke påvirker barns mestring i skolesituasjonen. Jeg ble nysgjerrig og stilte flere spørsmål. Hun begrunnet valget slik: «Det er forsket så mye på hvordan traumer virker hemmende på læring, men jeg vet ikke om noen som har forsket på om lykkelige barn lærer enda mer enn de som går på det jevne.»

Ei annen venninne, som arbeider i psykiatrien, har fortalt meg at hennes kolleger fra sydligere breddegrader har en helt annen tilnærming til, og respekt for kjærlighetssorg som diagnose/lidelse enn hennes norske kolleger. De sidestiller det med andre alvorlige traumer. De verdsetter lidenskapen som ressurs i livet.

Ja, da er vi tilbake til lidenskapen. Hvor viktig er lidenskap i forhold til det å ha et godt liv, både på jobb og hjemme? Går det an å elske jobben? For meg handler kjærlighet til jobben om å få bruke evnene mine, bli sett og verdsatt med de ressursene jeg har, se resultater og oppleve at det vi gjør sammen, gjør en forskjell, på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Det handler rett og slett om å være en del av en større sammenheng, og se mening i det jeg gjør.

Hva hvis denne lidenskapen ikke er til stede? Hva skjer med arbeidsinnsatsen? Med fellesskapet? Med stoltheten? Og hvordan blir sluttproduktet vi leverer fra oss?

Vi lever i et land der stabilitet og trygge rammer har bedre levekår enn de store pasjonene. Kanskje vi skulle tillate oss å elske mer, og ønske lidenskapen velkommen som drivkraft, også i arbeidslivet? Det vil garantert frigjøre energi🙂

9 thoughts on “Med kjærlighet til jobben?

  1. Vet du, jeg opplever meg selv som en som har hatt det du kaller lidenskap i forhold til jobbene jeg har hatt, det meste av livet. Og det har vært fantastisk det.
    Men nå har dette forandret seg, for det er som om noen eller noe er i ferd med å ta fra meg og mange av mine kolleger også, meningen med det vi gjør. Og det er som om noen legger et lokk over oss, og forsøker kvele engasjement og kreativitet, som vi i grunnen har så mye av.

    Og det bekymrer meg veldig. Og jeg ville gjerne ha tilbake den meningen. Men den finnes færre og færre plasser. Og kanskje vil noen si at det handler om meg, om oss. Men jeg tror det er større enn som så. For vi som utdannet oss og jobbet i mange år med mennesker, på ulike måter, vi blir plutselig sittende med skjemaarbeid til halsen, for kontrollens skyld, og å holde budskjetter og helst spare penger blir vår hovedmålsetting.

    Så jeg vil gjerne oppleve mening, og lidenskap igjen, i jobben. Men hvor finnes den? Av og til tenker jeg at det skulle vært mulig å gjøre frivillig arbeid på heltid. Men det går jo ikke?

    Skriver om dette fordi det igrunnen gjør meg trist. Og jeg har en fornemmelse av at mange sitter med slike opplevelser, dessverre.

    Lik

    • Dette er et vanskelig tema, gamle ugle. Nettopp fordi lidenskap er en så viktig energikilde i det vi gjør, fører fraværet av det samme med seg en tomhet, et savn. Jeg vet ikke om vi kan velge å opprettholde denne energien, eller om den uansett vil tappes etter tilstrekkelig motgang og trange rammer. Hvor mye av dette har vi påvirkningskraft på, og hvor mye er utenfor vår kontroll? Går det an å ta tilbake lidenskapen, kalle den fram igen?

      Lik

      • Et veldig vanskelig tema ja. Jeg opplever at mange fagfolk i offentlig sektor opplever dette nå, det kan godt hende det gjelder andre arbeidsplasser også.
        Det lille som holder flere av oss gående er selve den konkrete kontakten vi har med de menneskene vi jobber med og for. Men den krymper, den delen av jobben.
        Nå er jeg i den siste enden av arbeidslivet, men allikevel, det er tungt. Prøver finne mening andre steder enn på jobb, og opplever at jeg egentlig godt kunne tenkt meg å pensjoneres. Noe som ville vært en utenkelig tanke for noen få år siden.

        Tror dette er større, det handler om verdier og hva vi fokuserer på i samfunnet vårt.
        Håper det er greit at jeg skriver om dette her i kommentarfeltet. Hvis du synes det er dumt, skal du bare slette meg. Jeg tåler det.

        Lik

        • For det første, gamle ugle, jeg er glad for at du skriver her og at du stiller spørsmålstegn og utvider perspektivene på de temaene jeg tar opp. Det håper jeg du fortsetter med også!

          Jeg er opptatt av valgfriheten, og det du beskriver, leser jeg også som et opplevd tap av den samme valgfriheten. Jeg kjenner meg igjen, har vært der i tidligere jobber, kanskje nettopp derfor er det at jeg setter så stor pris på den arbeidssituasjonen jeg har nå, der jeg får lov til å være hele meg.

          Jeg tenker uansett at det er viktig å fokusere på den delen av jobben som gir energi, som du skriver «den konkrete kontakten vi har med de menneskene vi jobber med og for». Jeg antar det også er der du finner verdien, den EGENTLIGE grunnen til at du har valgt akkurat din yrkesvei, og det er der du opplever å gjøre en forskjell. Når rammene blir trangere og viktig-delen av jobben får mindre plass, er det kanskje ekstra viktig å anerkjenne seg selv, og andre, på de områdene man fortsatt gjør en forskjell.. Slik tenker jeg🙂

          Lik

          • Takk for din romslighet, som jeg aldri hat tvilt på. Det er nok det vi gjør, både jeg og kollegene mine, for å holde ut, vi fokuserer på det lille vi kan gjøre for de menneskene vi er der for. Det anser jeg som en overlevelsesstrategi.

            Men for noen av oss røyner det på, dette også. For mange av oss er dette alvorlig systemfeil, og som vi vel venter på at noen skal alarmere om. Vi har sett hvor det bar ganske lenge, og venter på kursendring.

            Inntil da gjør vi som du sier, vi anerkjenner oss selv så godt vi kan. Og noen av oss ser oss om etter andre jobber, med andre verdier i fokus. De yngre av oss finner kanskje noe.
            Kynisme er også noe som dukker opp i kjølvannet av denne faglige og verdimessige utarmingen. Og den smaker ikke godt.

            Igjen, takk for din romslighet.

            Lik

  2. I forhold til jobb, og andre ting i livet mitt, så er lidenskap viktig. Jeg trenger å kjenne at jeg brenner for noe, for noen. Blir lidenskapen borte, så blir jobben det også. Dvs, jeg bytter jobb. Stolthet er også viktig for meg. At jeg er stolt over arbeidsplassen min og kollegaene mine. Pga den fagkunnskapen vi har. For det vi gjør. Heldigvis er jeg i den situasjonen at jeg jobber med noe jeg brenner for. Det er slitsomt av og til, men stort sett veldig, veldig ok.

    Lik

  3. Ja eg trur lidenskap er viktig. Mitt store mål her i livet var å ikkje berre finne ein jobb som eg gjorde berre for å få mat på bordet, men ein jobb som eg brant for, som var ein del av kva eg står for. Eg vonar eg har funnet det no.

    Lik

    • Å være lidenskapelig opptatt av noe, kan også være sårbart, fordi det blir vanskelig å stenge ute motgangen som også er en del av hverdagen. Samtidig gir det styrke, fordi du vet hvorfor det du gjør, er viktig🙂. Lykke til i ny jobb, villkatta!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s