Om å stå oppreist

Det stormer ute, de store bartrærne utenfor stuevinduet mitt beveger seg majestetisk fra side til side, og innetemperaturen synker. Været skifter fort. I dag tidlig våknet jeg som gjest på ei lita fjellhytte en passelig skitur fra parkeringsplassen. Vi gikk inn med hodelykter under stjernene i  går kveld, hjemturen i dag foregikk på skarpt føre i strålende solskinn, og påskestemningen satt i kroppen såpass at jeg vurderte en stor kopp rooiboste på trammen da jeg kom hjem.

Slik er det ellers i livet også, at medgang og motgang veksler i ulikt tempo. Jeg tenker at vi har mye å lære av trærne. De står støtt, men følger likevel vinden og lar seg bevege fra side til side uten å miste fotfeste. De finner ly hos hverande, og skjermer hverandre mot uværet som kommer.

Da ungene var små, hadde de ei russisk tredokke, en babusjka med skaut og glade farger. Hun var avrundet i bunnen, en bunn som også var fylt med bly eller et annet tungt materiale. Uansett hvor mye de dyttet på henne, spratt hun opp igjen i stående positur. Hun hadde funnet balansepunktet sitt. Selv har jeg noen ganger hatt lyst til å være som et utendørs bensinstasjonskilt, et slikt som er festet på to kraftige spiraler, og som holder seg robust oppe under alle typer forhold.

Det hjelper å være forberedt. Jeg vil ikke kalle det en strategi, men den viktigste ressursen jeg har hatt i hardt vær, har vært venner og familie. Det andre handler om styrken i å kjenne seg selv. Hva står jeg for? Hva er jeg villig til å slåss for, og hva kan jeg leve med å gi avkall på? Jeg tror på å investere i vennskap i gode tider, og tørre å dele, og jeg tror på å jobbe med egne verdivalg. Begge deler handler om røtter i eget liv og om evnen til å la seg bevege uten å miste balansen, selv når vinden øker i styrke.

9 thoughts on “Om å stå oppreist

  1. Ja, jeg tror vi har mye å lære av trærne som har dype røtter i jord. Som gjør at de aller fleste av dem står støtt, også når det stormer.

    Lik

  2. Hallo igjen, omsider! 🙂
    Nå ser det ut til at alle lemmer begynner å fungere slik som «normalt» igjen. 🙂 Egentlig på høy tid, mens en enda har igjen trofaste lesere og før det renner helt over av tanker. 🙂 Takker for koselig besøk, tross en noe vaklende hyppighet med gjenvissitter og visitter ellers. Satser på at det nå igjen kan komme inn i en lang og holdbar gjensidig og givende periode. 🙂 Jeg skal fortsatt gjøre mitt, så godt jeg kan makte.

    Jeg synes dine betraktninger her var et godt eksempel og er så hjertens enig i at vi kan lære av dette og dra sstor nytte av å ha det med i vandringen gjennom livet. For det er jo det vi egentlig er i gang med, uansett gjøremål og tanker om det. 🙂

    Håper også resten av dagen er med på å sette «standarden» for dagene som kommer for deg og dine, slik at mer og mer av «Sommerens sollyse dager» kommer tydelig frem. Både slik det står og billedlig.

    Lik

  3. Takk til alle 3 🙂

    Ja det er noe med å finne balansepunktet slik at vi verken stivner eller faller, men er til stede i det som skjer… Andre ville kanskje sagt «å sette sjøbein»..

    Lik

  4. Legger bare igjen et lite smil jeg i dag. Håper det varmer og kanskje inspirerer til noen flere gode råd og tanker. Jeg følger med deg og gleder meg til nye innlegg. 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s