Det er ikke deg jeg avviser, men tidspunktet
Dette sa en kollega til meg for mange år siden med den ene håndflaten åpen mot meg som et stoppsignal. Det skjedde ikke bare en gang men flere, for måten hans å avvise meg på gjorde meg trygg på at de gangene han slapp meg inn, hadde han tid og lyst til å høre på meg.
Kontakt med andre mennesker er risikosport. Finn Skårderud beskrev det slik i boka Uro: «Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?» Angsten for å bli avvist kan opptre som et hinder i mange sammenhenger i livet. En ung mann jeg kjenner, opplevde å gjøre det så godt på første gangs intervju på en spennende jobb at han ble kalt inn til andre runde. Senere hørte jeg at han hadde takket nei til intervju nummer to. På spørsmål om hvorfor, svarte han: «Jeg kom sikkert ikke til å få jobben likevel.» Han valgte å beholde kontrollen ved å forskuttere avvisningen han var redd for ville komme.
Mennesker i sorg kan noen ganger opptre avvisende når naboer, kolleger eller andre tar kontakt for å vise omsorg. Det handler om noe av det samme, og en gang fikk jeg følgende forklaring på dette: «Jeg har mer enn nok med å holde meg oppreist og klare å gå på jobb, og hvis noen da spør om hvordan jeg har det, risikerer hele forsvarsverket mitt å ramle sammen, og det orker jeg ikke nå.» Det var altså ikke kollegaen eller naboen hun avviste, men tidspunktet.
Det bringer meg til L. Michael Hall og Bobby G. Bodenhamer. Disse to har sammen skrevet boka Figuring out people, som jeg koser meg med for tida. De minner om at mennesker ikke er substantiver, men prosesser. I praksis betyr det for eksempel at mennesker ikke ER vanskelige, men at de kan gjøre underlige ting når de HAR det vanskelig, ut fra sine erfaringer og sin modell av verden. Eller som en kursholder sa for ei stund siden: «Det finnes ikke unormale reaksjoner, det finnes bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.» Hvis vi evner å møte andre mennesker med denne forståelsen, kan vi også være gode støttespillere i prosessen ut av det som er vanskelig.
øy-coachen 
Kamelrytterske
Ja
LikerLiker
Fjellcoachen
🙂
LikerLiker
mormor
Gjenkjennelig. Ikke at det gjør noen ting noe bedre, men OM andre kan forstå at det er feil tidspunkt, blir mye unngått.
Jeg har, som du kanskje vet, en liten utfordring i hverdaglivet, der jeg skal få lov til å tre innenfor hos noen.
Nå har vi kanskje funnet en vei, uten at jeg trår over noen grenser. For det å skulle ta initiativ kan bli vanskelig for meg – ikke mase, for henne – orker ikke nå, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å ha litt dårlig samvittighet for å si «Ikke nå».
Vi er merkelig skrudd sammen, noen ganger.
Ha en fin kveld og kos deg med lektyren 🙂
LikerLiker
Fjellcoachen
Jeg er ganske sikker på , mormor, ut fra det du har fortalt tidligere, at der du skal «få lov til å tre innenfor hos noen», vet denne «noen» at det ligger en positiv intensjon bak det du gjør. Med den innsikten følger også ei tabbekvote.. Lykke til 🙂
LikerLiker
Ståle
Interessant og godt formulert. Likte kursholderens sammenfattende ord. Vi reagerer så ulikt på nesten identiske hendelser. Og det er da viktig å vite at dette som oftest er helt riktig reaksjon for den det gjelder. Godt og viktig å bli minnet på.
LikerLiker
Fjellcoachen
Takk skal du ha, Ståle, spesielt for setningen: «Og det er da viktig å vite at dette som oftest er helt riktig reaksjon for den det gjelder.». Ingen av oss sitter på fasiten for andre enn oss selv.
LikerLiker
gamle ugle
Jeg kjente at et helt bibliotek av relasjonsanliggender dukket frem hos meg når jeg leste innlegget ditt. Jeg nikket, og leste, og nikket igjen. Og så tenkte jeg: Eia var det sånn.
Men det er det jo ikke, for folk, meg selv inkludert, er redde, reagerer irrasjonelt, stoler ikke på, er avhengige av andres responser for å tro at vi er noe, klarer i kampens hete ikke å se andres perspektiver osv osv.
Men ja, det finnes alle slags reaksjoner på omstendigheter. Og de kan alltid oppleves som logiske og forståelige, bare man kjenner koden og konteksten.
Opplever man avvisning er det ofte gamle såre knapper det trykkes på, og da reagerer ryggmargen eller lillehjernen kanskje. Slutter meg til Skårderuds ord fra Uro, som du siterer, en fantastisk bok forøvrig.
LikerLiker
Fjellcoachen
God søndag gamle ugle, Det var vanskelig å velge fra eget bibiliotek også da jeg skrev innlegget. Det er så mange ulike situasjoner å ta av, noen der jeg ser og forstår, andre der egen reaksjon har vært direkte skivebom, og andre ganger igjen der jeg har feiget unna bl.a. på grunn av redsel for å bli avvist. Men min kollegas ord har vært til god hjelp mange ganger senere også.
LikerLiker
karlhalvorsen
Igjen kommer du med «ei lekse» som gjerne kunne pugges for meg. Godt skrevet om noe som er godt sagt og kanskje skulle ha vært sagt oftere. Den skal jeg forsøke å ta med meg videre. Jeg tror nok det, i alle fall for en del år siden, om jeg hadde blitt møtt med den handa, ville nok noen av «knappene» mine ha hengt seg litt opp… 🙂
LikerLiker
Fjellcoachen
Tusen takk, Karl, jeg lærte mye av den mannen:-)
LikerLiker
Lammelåret
Ved å ikke akseptere hvordan folk fremstår, men insistere på betroelser og svar på spørsmål som «hvordan går det?» risikerer vi å krenke andres grenser og frata dem muligheten til å selv bestemme hvordan de skal fremstå. Å opprettholde en viss kontroll er nødvendig for å klare å være sammen med andre når en er i krise. Den som er helt nedbrutt mister noe av denne kontrollen. Derfor skal vi være varsomme med forventningene vi har til folk i krise. Vi har alle noen forventninger, selv om de ikke nødvendigvis er bevisste. Balansegangen mellom varsomhet og vaghet kan være et kunststykke. Redselen for å trå over grensen kan gjøre oss overdrevent varsomme og den sørgende/den som opplever livskrisen kan føle seg overlatt til seg selv.
Ikke rart vi trår feil igjen og igjen.
LikerLiker
fjellcoachen
Kloke ord, lammelåret. Så vanskelig og så viktig er det..
LikerLiker
Tilbaketråkk: Å føle seg ønsket.. « fjellcoachen