I forrige innlegg skrev jeg om brytningstid og nye familiemønstre, En konsekvens av denne brytningstida er at mange hjem består av én voksen med barn i ulike aldre, og med ulike utfordringer. Da jeg selv levde alene med mine barn, tenkte jeg ofte over hva som var annerledes enn i andre familier, for eksempel rundt middagsbordet. Barna fikk min fulle oppmerksomhet når de fortalte om sine opplevelser, rett og slett fordi det ikke var andre for meg å snakke med. Selv måtte jeg i større grad velge hva som var lurt å dele med dem, siden jeg definerte det som mitt ansvar å ta vare på dem, og ikke omvendt. Om jeg opplevde det ensomt eller ikke, var nok avhengig av dagsformen, men jeg vet jeg noen ganger tenkte at de var heldige som slapp å dele oppmerksomheten min med en annen voksen. Og jeg husker de søndagene jeg ville ut på tur, mens de heller ville være hjemme og leke med venner, og gjerne med meg tilgjengelig ved behov.
At foreldre i kjernefamiler kan kjenne på den samme ensomheten som enslige foreldre, har gått opp for meg den senere tida. For noen år siden traff jeg en god bekjent og spurte hva de skulle i påsken. «Ungene kommer hjem» svarte hun, «så vi reiser bort. De kommer bare for å treffe gamle venner og få full service likevel, og det er jo ikke ferie for oss.»
Ei jente jeg kjente som var gravid, fortalte at hun gruet seg til å bli mor. Da jeg spurte hvorfor, svarte hun at hun var redd for å bli bare mor, og at alle de andre egenskapene hennes skulle bli borte. Det kan oppleves slik noen ganger at foreldrerollen tar så stor plass at vi glemmer å være helt menneske, og at andre glemmer at vi er hele mennesker. I boka Ta vare på mamma, stiller forfatteren disse spørsmålene. Hvem var egentlig mamma? Hva var drømmene hennes?
Jeg kjenner flere foreldre (flest mødre) som kjenner på ensomheten i eget hjem, og attpå til føler seg utakknemlige fordi de kjenner på disse følelsene. De føler ansvar for å legge til rette, lage mat og skape hygge, samtidig som de oppdager at enda ei høytid har gått, med mer kjøkkentjeneste og færre skiturer enn de hadde tenkt.
«Først menneske, så leder, først menneske, så prest» sa kursholder Erica Grunnevoll i dag, «du må huske å være subjekt i eget liv.» Hun kunne like gjerne sagt først menneske, så mor (evt.far). Det er viktig å ta vare på mennesket jeg, uansett hvilke andre roller vi har i livet. Derfor startet jeg forrige års påske med følgende spørsmål til hjemkomne barn: «Hva slags middagsmat vil dere lage i påsken, og når har dere lyst til å lage den?» Vi hadde ei kjempepåske, med god mat og nok frisk luft til alle som ville.
øy-coachen 
mormor
Her er jeg på fryktelig gyngende grunn (som om det skulle hindre meg i å mene noe). Jeg vet bare at de tretten årene jeg var hjemme med våre to kunne være ensomme i blant. Rett og slett fordi det bare var en voksen tilstede, meg.
Men jeg følte meg ikke ensom eller så oppslukt av å være mor at det ikke ble plass til litt av meg også. En annen tid, kanskje og med omgivelser der det fantes andre voksne med interesser utenom foreldreinteressen. Og en stor aldersspredning.
Det hele munner vel ut i hvilken forventning man har, hvilke grep man selv tar og i hvilken grad man tilrettelegger bare for andre. Dørmatter har det ikke bra.
Ha en fin fredag 🙂
LikerLiker
Fjellcoachen
Heia mormor, tenker at vi i ulike faser i livet kan oppleve ulike roller, og i ulik grad evner å ta grep.»Dørmatte»tilstanden kan også komme og gå.. Selv falt jeg for fristelsen for noen år siden og kjøpte ei fysisk dørmatte til huset mitt der det står: Hotel Mama. Humor fungerer heldigvis godt i vår familie. Fortsatt god helg 🙂
LikerLiker
gamle ugle
Leste dette innlegget ditt rett før jeg la meg i går kveld / natt. Tenkte at dette skal jeg prøve å kommentere, men jeg må sove litt på det.
For dette med å være et menneske først, ja det er jeg umiddelbart enig i. Men, så tenker jeg, vi mennesker er jo så forskjellige, i livene våre. Og barna er prisgitt oss. Men, så tror jeg også at barna trenger oss som ekte mennesker. Men, igjen, så er det så mye som forstyrrer, både inne og ute. Og jeg er engstelig for barna hvis de voksne de er prisgitt, ikke for vært de menneskene de skulle for barna sine. Noen sa en gang at familien er en underbemannet bedrift.
Håper dette er forståelig. Jeg er ikke av dem som overidentifiserer meg med morsrollen. Da min datter gikk i barnehagen sa hun: Mamma er på jobb, og pappa er hjemme. (Dette er jo noen år siden, barna er voksne nå, så det var vanligst at begge var ute, og at pappa var hovedforsørger.)
Men faktisk har jeg aldri følt meg som mor med stor M. Kanskje kan jeg heller kjenne litt dårlig samvittighet for litt for lite «mothering»? Som om dårlig samvittighet var nyttig… Men, det er nå som det er, det der.
LikerLiker
Fjellcoachen
«For dette med å være et menneske først, ja det er jeg umiddelbart enig i. Men, så tenker jeg, vi mennesker er jo så forskjellige, i livene våre. Og barna er prisgitt oss. Men, så tror jeg også at barna trenger oss som ekte mennesker.»
Det er denne tolkningen jeg legger i «menneske først» også. Ekte mennesker har, slik jeg ser det, også bedre forutsetninger for ta vare på energibalansen, og dermed også fylle foreldrerollen på sin egen måte.
LikerLiker
ylvalia
Så fint at du skrev dette. Jeg ser at noen mennesker har tatt rollen som «den som legger til rette for de andre». Den som er hjemme og ordner med maten mens de andre kan dra på båttur. Igjen. Det er lenge siden jeg bestemte meg for å ikke havne der. Det hender ofte at jeg må minne meg selv på det.
LikerLiker
Fjellcoachen
Takk skal du ha Ylvalia, noen ganger er vi plutselig der vi ikke hadde tenkt å være, og ofte har endringen skjedd gradvis. Temaet dukker stadig opp i coach-samtaler der målet er å bryte mønstre, og ikke er det vanskelig å kjenne seg igjen selv heller…
LikerLiker
ylvalia
Noen av dem jeg ser, tviholder på rollen sin. Hvis de ønsker denne rollen, må de selvfølgelig få ha den. Men jeg er ikke alltid så sikker. De blir utfordret av omgivelsene til å gi slipp, men vil ikke.
LikerLiker
Fjellcoachen
Er ikke det interessant? Hva tror du er styrende for den prioriteringen?
LikerLiker
ylvalia
Nå skal jeg jo ikke sette meg over dem og utelukke at de faktisk trives med sin rolle. Men jeg vil heller ikke utelukke at de er drittleie innerst inne. Tror det har med identitet å gjøre. Om jeg i førti år har hatt denne rollen, omfavnet den og perfeksjonert den – så ville det være et nederlag å innrømme at jeg egentlig synes det har gått for langt. Da må jeg stille en del spørsmål om hvem jeg egentlig er og har vært. Det enkleste er kanskje bare å bestemme seg for at det er sånn jeg vil være. Men dette er det jo ganske farlig for meg å sitte og «dømme» andre om! De kan jo genuint ønske å gjøre noe godt for andre, og føle at det er slik de er mest verdifulle og har det best. Hva tror du?
LikerLiker
Fjellcoachen
Jeg tror det finnes mange svar, der du beskriver ett av dem rimelig presist. Det kan også handle om trygghet, eller vegring mot å gå fra ei rolle du mestrer til fulle og inn i et ukjent landskap med andre spilleregler, selv om du skulle ønske endring. Jeg tror også en del mennesker setter likhetstegn mellom å være snill og å bli likt, og derfor kvier seg for å gjøre opprør, vi ønsker alle å bli likt. Ikke alle ser alternativene eller opplever at de har noe valg, og noen trives godt med akkurat denne rollen, det er jo hyggelig å bli møtt av glade fjes som akkurat har fått teften av nybakte boller…
LikerLiker
gamle ugle
Tror som deg, Ylvalia, at dette handler om identitet, og kanskje noen ganger på en grunnleggende måte. Tror vi lærer en del mønstre som små, som kan sitte veldig dypt i oss. Og da handler det vel for de fleste av oss om redsel kanskje?
Noen av oss får bekreftelse gjennom å være til for andre.
Det er vel ikke for ingenting at noen av oss opplever det som litt ironisk kalles livskrise, når barna flytter ut, eller livet butter i mot på andre måter. Da hender det vi tvinges til reorganiseringer.
LikerLiker
Fjellcoachen
Enig med deg også gamle ugle, jeg tenker det handler om mønstre, om å gjenta andres mønstre, om å utvikle egne mønstre basert på bekreftelse og stimuli. Det handler om å velge og å velge vekk. Å bryte mønstre kan være smertefulle prosesser.
LikerLiker
gamle ugle
Hei, ordvekslingen førte til at jeg hentet frem et dikt om opplevde begrensninger. Det er lagt ut på bloggen min. Takk for det lille dyttet i retning tema….
LikerLiker
ylvalia
Må dele dette sitatet, som jeg nettopp fant, med deg: «Du bør slutte å gjøre ting for andre når du finner ut at det er mer forventet enn verdsatt.» Godt sagt!
LikerLiker
Fjellcoachen
Tusen takk, deler sitatet videre på facebook!
LikerLiker
Gambetti
Det var en fin og reflektert blogg. Mennesker er vel forskjellige. Jeg bor alene, og jeg stusser stadig over voksne som bor med barn og som snakker om ensomhet når de ikke har andre voksne tilstede. Så ensomhet er vel noe relativt og en mangel på noe spesielt. Hva er det man mangler?
Og som du sier i bloggen. Barna får mer oppmerksomhet, hvis du kan vie all din tid til dem. De får mer anerkjennelse, får fortelle om sin dag ved middagsbordet.
Apropos, så har jo Audun Lysbakken fått mye publisitet for sine forslag om at menn bør opprette sine egne trillegrupper, slik at de ikke behøver å være ensomme når de går med barnevogner. Jeg husker jeg diskuterte dette med min bror som har barn. Han kunne ikke forstå det. Han hadde aldri følt seg alene med barnet når han var på tur. Han gikk jo nettopp på tur med barnet, som lå der i vognen. Da var det de to.
LikerLiker
Fjellcoachen
Takk igjen Gambetti, jeg liker refleksjonene dine 🙂 Sitter og ser på Skavlan mens jeg skriver, der fyller forfatteren av «Menn er fra Mars og kvinner fra Venus» hele rommet med sine stereotypier og manglende lyttevilje.. Jeg tror som deg at behovene er individueller og at verken Lysbakken eller andre kan regulere behovsdekning på vegne av andre. Jeg har 2 jenter med 1 1/2 års mellomrom. Det største komplimentet jeg noengang har fått, er fra en av dem som 13 åring på biltur: «Når jeg blir stor skal jeg bli enslig mor og med to barn som er nesten like gamle, og så skal jeg dra på bilferie med dem..» Riktig god lørdagskveld!
LikerLiker