Ta vare på mamma

Jula er lesetid, og jeg er akkurat ferdig med min aller første koreanske roman, Ta vare på mamma.

Forfatteren Shin Kyung-Sook  gir oss innsikt en sør-koreansk families liv fra 60-tallet til i dag,  en epoke med en rivende økonomisk og teknisk utvikling som påvirker både familiestruktur, verdigrunnlag og muligheter for den enkelte. Historien begynner i det  mamma blir borte på jernbanestasjonen i Seoul. Hun og pappa er på tur fra landsbygda der de bor, for å besøke den yngste sønnen. Pappa går på t-banen i trygg forvissing om at mamma som vanlig kommer rett bak, og oppdager for sent at hun ikke kom seg ombord. Hun har aldri lært seg å lese, og den siste tiden har hun vist tydelige tegn på demens.

I leteaksjonen som følger, dukker spørsmålene opp: Hvem er egentlig mamma? Hva slags liv har hun levd? Hva har skjedd med drømmene hennes underveis? Hva har hun gitt avkall på? Og har barna og mannen hennes egentlig sett henne? Hemmeligheter avsløres og dårlig samvittighet kommer for en dag. De voksne barna, som i dag er farmasøyt, advokat og forfatter, tar gradvis inn over seg den kampen hun må ha kjempet for at de skulle få den utdanningen og de mulighetene hun selv aldri fikk tilgang på.

Selv leste jeg boka både som mor og som datter, for selv om de kulturelle og fysiske rammene er helt annerledes enn våre, tar forfatteren opp tema som er like relevant uansett hvor i verden vi befinner oss. Vi blir formet av oppvekst og foreldre, og bidrar med egne valg til å forme våre barn igjen. I coach utdanningen lærer vi at det bak enhver atferd finnes en positiv intensjon. Vi går inn i foreldrerollen full av positive intensjoner, samtidig må vi velge hvilke kamper det er verdt å ta. Det er heller ikke alle kamper vi vinner, og kanskje tar det både vinter og vår før de håpefulle forstår den innsatsen som er lagt ned og hvorfor den var viktig. Noen ganger må de selv bli foreldre før de tar til seg denne innsikten. Når begynte jeg å se foreldrene mine? Jeg mistet faren min i vår. Det viktigste jeg har med meg fra de siste dagene hans, er nettopp erkjennelsen av at min oppvekst var full av gode intensjoner og av muligheter, men rakk jeg å takke for akkurat det? For det er ikke savn jeg kjenner mest på etter at han ble borte, det er takknemlighet.

7 thoughts on “Ta vare på mamma

  1. Så lenge man er små er foreldre dem man ser opp til, så blir man tenåring og de samme personene er skikkelig teite. Så bli man voksen og roter med sitt, Deretter får man barn og begynner smått om senn å forstå at foreldre var mennesker med et liv.
    Deres liv ble kan hende langt fra det de ønsket eller hadde lagt planer for. Og kanskje «jeg» var en liten snublestein eller en tråd over livsveien deres, som endret.
    Jeg vet egentlig ikke hvordan det er/var tilsynelatende å ha foreldre etter den første tenåringstiden. Så jeg skriver om noe jeg ikke har rede på (igjen).

    Ha en fin kveld🙂

    Lik

    • Tenker du har rede på mye jeg, mormor, ikke minst vet du noe om å være mor i mange faser av et barns liv, og jeg er sikker på at du har tenkt mye på foreldrene dine og hvem de egentlig var.. Boka rørte ved meg, kanskje også fordi den er skrevet i du-form, og dermed snakker direkte til leseren.

      Lik

  2. Høres ut som en fin bok, kanskje jeg burde sette den på leselisten min? Jeg har heller ikke lest noen koreanske bøker før. Uansett et viktig tema. Kanskje et godt nyttårforsett – å være flinkere til å se og sette pris på de rundt meg.

    Lik

  3. Hei igjen Ylvalia, fin bok og litt annerledes, tok litt tid før jeg fant rytmen. Rørende men også ganske provoserende til tider sett fra et likestillingsperspektiv. Riktig godt nytt leseår!

    Lik

  4. Tilbaketråkk: Ensomhet, foreldreroller og kjønnsroller | fjellcoachen

  5. Jeg oppfattet ikke at det var en begynnende demens, min tanker gikk i retning hjernesvulst, men det er uansett ikke hovedpoenget i boka.

    Jeg tror nesten ikke det er mulig å se egne foreldre som mennesker frigjort fra foreldrerollen. Selv om jeg ser og forstår mye, er det likevel «nedenfra» (finner ikke mer presist uttrykk), og ikke fra et nøytralt sted. Jeg klarer ikke se dem frigjort fra vår historie og den rollen de har hatt overfor meg.

    Det er tankevekkende hvordan vi plukker ut deler av oss selv om vi presenterer i en ønskelig miks til bestemte mennesker. Å se alle sidene ved et menneske som betyr noe for oss, går ikke. Hvorfor velger vi de sidene vi gjør? Det er spennende å reflektere rundt. Så er man aldri tom for tankegods, hehe..

    Lik

    • Dette lurer jeg på mange ganger også. Boka ga meg litt av hvert å tenke på, både hvordan jeg har opplevd egne foreldre og hvordan jeg blir opplevd i foreldrerollen. Å være steforeldre henter fram en annen rolle igjen, selv om oppgaven på sett og vis er den samme.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s