Nå er det nok!

.. eller som jeg lærte i min barndom: Det er først når glasset er fullt, at det renner over.

Noen ganger er det nemlig slik, at to mennesker holder ut med hverandre, samarbeider og støtter hverandre i en årrekke, enten som venner, naboer, kolleger eller par. Og plutselig er den ene ferdig. Det er rett og slett nok, glasset er fullt og det renner over. Hvorfor blir det slik, hva har skjedd på veien og hva kan vi gjøre med situasjonen her og nå?

Jeg tenker at det handler mye om grenser. Behovet for å sette mine egne grenser, respekt for dine grenser og de usynlige kontraktene vi har skrevet med hverandre om hvor grensen mellom deg og meg skal trekkes opp. Konkret eksempel: To venninner har over lengre tid tilbrakt mye fritid sammen, Gradvis begynner den ene av de to å føle seg både styrt og bundet av den tette kontakten, men hver gang hun rygger, kommer det andre etter.  Hun føler seg ubekvem, føler at hun ikke får puste og bryter til slutt kontakten helt fordi hun ikke klarer å sette grenser rundt sin egen integritet.  Den andre venninna derimot, står uforstående igjen og lurer på hva som gikk galt, de var så fortrolige og hadde så mye fint sammen? Kunne vennskapet vært reddet hvis hun som brøt, på  et tidlig stadium hadde satt ord på sitt behov for en mindre intens samværsform?

Det snakkes og skrives mye om viktigheten av å sette sammen gode team ut fra forskjellighet, og det tror jeg på. Jeg har likevel sett flere eksempler på to ulike mennesker som i en årrekke arbeider godt sammen og drar veksler på forskjelligheten, helt til den ene plutselig får nok av av den andres mangel på forberedelser, hyppige avbrytelser eller belærende oppførsel (eller en hvilken som helst annen egenskap eller uvane) og takker for seg. Glasset er fullt og det renner over.

Det fulle glasset er en god metafor på det som skjer. Det er vårt eget ansvar hvor lenge vi lar glasset fylles opp før vi tar affære, på samme måte som et flomrammet kraftverk har ansvar for å åpne slusene og slippe ut vann i regulerte mengder for å hinder at demningen brister og forårsaker store ødeleggelser.

Men hva gjør du når nok er nok?  Den mest ønskelige situasjonen er å ta opp det som er vanskelig før nok blir nok. På det stadiet har du mer kontroll på hva du selv sier (det renner ikke over), og dermed kan du i større grad planlegge hvordan du ønsker å ordlegge deg. To viktige huskeregler for gode tilbakemeldinger er a) å bruke observasjoner og ikke tolkninger og b) å snakke ut fra deg selv. Bruk gjerne konkrete eksempler for å underbygge, og avslutt med det du ønsker deg.  «Da vi satt sammen i det møtet, avbrøt du meg 5 ganger. Når jeg blir avbrutt, blir jeg usikker og kommer ut av det jeg hadde tenkt å si. Jeg ønsker at du lar meg snakke ferdig.»  eller «Da jeg kom med et nytt forslag i går, rynket du pannen og ble stille. Når du ikke sier noe, begynner jeg å lure på om du i det hele tatt bryr deg om at jeg kommer med innspill. Jeg kunne ønske du ga meg mer tilbakemelding.»

Det kan til og med hende at den du tar opp med hvordan det han/hun gjør, virker på deg, vil takke for å bli gjort oppmerksom på dette, kanskje ikke med en gang, men etter ei stund. Den første kan ha opplevd seg selv som ivrig og engasjert, og den andre trenger kanskje tid til å tenke gjennom forslaget ditt, nettopp fordi han/hun tar deg på alvor.

Anbefaler forresten Den språklige maktbalansen i bloggen C’est la vie :-)

17 thoughts on “Nå er det nok!

  1. Jeg satt i natt og funderte på, vel ikke det samme, men dette med å sette grenser. Indre og ytre grenser. På hva man egentlig vil dele og må dele og det man vil beholde for seg selv. http://www.starbear.no/mormor/2011/11/13/de-naere-og-kjaere/
    Og så er man plutselig tilbake til hovedspørsmålet: Kommunikasjon! Dette livsnødvendig og vanskelige begrepet, å gjøre sammen.
    Og dermed falt jeg helt av lasset. Skjer det🙂

    Kommer tilbake, når jeg har klatret opp på tenkevogna igjen🙂

    Lik

    • Heia Ragnhild, enig med deg, forutsatt en ting: Det må ligge en positiv intensjon bak det vi gjør og sier, når det er på plass er det helt ok å være litt tøff, og tåle det samme tilbake🙂

      Lik

      • Ja, vi må tørre å gå inn i slike møter som kan bli utfordrende med en intensjon om å komme ut med en situasjon hvor alle parter vinner. Det er det jeg forstår med modige møter, å være modig nok til å si at dette er tøfft for meg å ta opp, men jeg vil at vi alle skal komme bedre ut av dette enn slik det er nå.

        Lik

  2. Dette er et komplekst tema, synes jeg. Umiddelbart dukker det opp flere assosiasjoner hos meg.

    Ulike kommunikasjonsmidler utfordrer oss ulikt. Ansikt-til-ansikt- kommunikasjon som jeg oppfatter du skriver om, ja der er det mange triggerpunkter. En ting er kroppsspråk, mimikk, men ¨det muntlige språket er fullt av nonverbale nyanser. Ut fra min egen profesjon tenker jeg musikk med en gang, dvs. tonefall, betoning, ørsmå pauser osv.. Disse «budskapene» har utrolig sterk gjennomslagskraft, og vil ofte slå igjennom til tross for at vi velger ordene våre og formuleringene med omhu. Dette er erfaringer vi gjorde veldig tidlig i livet, og her kan brytere bare slås på, automatisk og uten at vi helt skjønner hvorfor.

    Jeg kjenner at jeg ville valgt mine kamper og oppgjør litt med omhu. Tenke nøye etter om dette kanskje handler om noe i meg selv, som slår ut i irritasjon over noen, men som handler om noe helt annet? Samtidig, jeg tror på streite forhold, men vi mennesker er forskjellige i hva vi tåler. Tror kanskje vi trenger mange måter å deale med følelsen av «nok er nok».

    Huff, dette ble litt surrete. Men poenget er at jeg tror dette krever et sett av tilnærmingsmåter. Jeg vil ta vare på meg selv, sette grenser og rydde opp. Samtidig vil jeg adressere saker og ting der det hører hjemme, og ikke feilplassere for mye.

    Vet du, av og til, når det røyner på, da ser jeg oss mennesker sitte i sandkassen og krangle. Det hjelper, da får jeg litt avstand og humoren er ikke langt unna. Problemets størrelse blir klarere, og jeg kan spørre meg selv: Er dette en sandkasse jeg skal forlate, eller er det verdt bryet å delta i kampen, dvs. leken?

    Lik

    • «Vet du, av og til, når det røyner på, da ser jeg oss mennesker sitte i sandkassen og krangle. Det hjelper, da får jeg litt avstand og humoren er ikke langt unna. Problemets størrelse blir klarere, og jeg kan spørre meg selv: Er dette en sandkasse jeg skal forlate, eller er det verdt bryet å delta i kampen, dvs. leken?»

      Er det ikke der vi stort sett befinner oss? I sandkassen? Noen ganger blir man som barn og bruker samme virkemidler for å trenge gjennom til andre, tror jeg.

      Men man velger vel stort sett å ta de kampemne som synes viktigst, der og da? I etterpåklokskapens kranke lys, ser men kanskje at det ikke hadde vært nødvendig.

      Ha en fin mandag🙂

      Lik

      • God mandagsmorgen mormor🙂

        Etterpåklokskap er også klokskap, vi lærer av den også tenker jeg. Jeg tenker at man skal velge de kampene som er viktige, og til gjengjeld er det viktig å ta akkurat disse kampene. Diktet «Ord over grind» av Haldis Moren Vesaas belyser viktigheten av å skjerme det som er innafor grinda, og hvis noen bryter seg gjennom den, gjør det noe med oss hvis vi lar det skje uten å markere grenser. Jeg tenker også at ikke alle vet at de tråkker innafor fordi vi i hverdagen ikke kommuniserer tydelig hvor grensa går.

        Lik

    • Takk skal du ha gamle ugle, dette er et komplekst tema, og vanskelig å belyse grundig i dette formatet. Jeg er enig i at det er viktig å velge kampene sine med omhu, men noen ganger tenker jeg at det vil gjøre en forskjell å ta opp ting før de blir store og uhåndterlige. Andre ganger tenker jeg at det er helt ok å gå hver sin vei. og andre ganger igjen kan det være like lurt å svelge noen kameler og gå videre sammen. Og uansett er det nyttig å gå i oss selv og tenke over egen rolle. I mange av de store konfliktene jeg har fått innsikti i både på jobb og privat, opplever jeg at minst en av partene stiller seg uforstående til at de selv har en rolle i det som skjer, og at de dermed bidrar til opptrapping av konflikten.

      Lik

      • Hei, jeg tenker at mennesker i samhandlinger, da blir det uansett utfordringer. Og det kan bunne i så mangt, det kan bl.a. være mange personlige nisser på lasset som settes i spill.
        At noen stiller seg uforståelig til egen rolle, ja det forstår jeg også. Vi har så ulike erfaringer og standarder som vi praktiserer, verden kan se utrolig forskjellig ut i ulike perspektiver. Moderne arbeidsliv krever ganske mye, synes jeg, av de som deltar hva angår egeninnsikt, trygghet og åpenhet. Ikke alle har hatt muligheter til å utvikle dette, av ulike årsaker, og tåler ikke alt. Men vi har jo et inkluderende arbeidsliv….

        Kulturen eller samarbeidsklima betyr også mye. Min erfaring, er at det ikke alltid er rom for å feile, eller det jeg kaller ikkeprestere. Jeg kjenner at jeg ønsker meg at det blir mer akseptert å være helt alminnelig, med alle de variasjoner det innebærer. Da tålte vi kanskje hverandre bedre også?

        Jeg jobber selv bl.a. med studenter, og noen av dem opplever jeg som skadet av den skolegangen de har hatt. De tør ikke ta sjansen på å feile, og da blir det vanskelig å lære noe som helst, enten den nå er faglig eller ad. samarbeid.
        Min jobb blir gjennom min praksis å bekrefte dem, dvs. veilede dem både til å gjøre faglige oppdagelser, men også til å føle seg tålt, og dermed tåle seg selv, når de ev. måtte bomme litt. Egentlig prøver jeg å praktisere et romslig klima, tror jeg, og tenker at det på sikt kan bidra til at de tåler konflikter bedre som f.eks. arbeidstakere.

        Lik

  3. Tusen takk for anbefaling, det setter jeg stor pris på!

    Det er virkelig ikke alltid det er like enkelt å være ærlig (på en diplomatisk måte vel og merke) når man skal si fra om slikt du skriver om i denne teksten. Jeg har hadde en leder en gang som var glimrende i betente situasjoner og jeg lærte mye av ham. Ting som å konfrontere medarbeidere som ikke gjorde jobben sin, gjorde han på en respektfull og likevel effektiv måte. Jeg sluttet i den jobben med tungt hjerte fordi jeg skulle flytte. Og så har jeg jo hatt ledere uten disse egenskapene dessverre, hvor jeg ikke var så lei meg når jeg sluttet … Selv synes jeg det er vanskelig å si fra, men jobber med meg selv stadig vekk😉

    Lik

    • Heia🙂
      Tror aldri vi blir utlært på dette, og den som håndterer betente situasjoner på en «respektfull men likevel effektiv måte» er en god læremester. Jeg tror og vet at det finnes ulike tilnærmingsmåter, sitter ikke på fasiten, men har erfart at det er lettere å nå fram med et budskap når jeg setter ord på hva situasjonen gjør med meg heller enn å plassere skyld og tildele intensjoner. Den eneste jeg vet hvordan har det og hva tenker, er meg selv.

      Lik

  4. Du beskriver temaet bra, Fjellcoach. Med gode eksempler.
    Gjenkjennbart for meg.
    Har selv prøvd ulike strategier, både å ta det opp og å la være. Andres adferd kan jeg ikke forandre. Min egen og hvordan jeg forholder meg til andres, kan jeg gjøre noe med. Etter ulik erfaring har jeg kommet til at jeg velger «mine kamper» med omhu.

    Lik

  5. Tilbaketråkk: Hva er en konflikt? | fjellcoachen

  6. Tilbaketråkk: Hvorfor er de vanskelige samtalene så vanskelige? « fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s