Utroskap (les: begjær) er visst en av våre 7 dødssynder, og en aktivitet de fleste av oss tar prinsipielt avstand fra. I det siste har jeg begynt å lure på: Når det er så forkastelig å være utro mot andre, hvorfor ser vi stadig gjennom fingrene med at vi er utro mot oss selv?
Her kommer et eksempel: Jeg har i en travel periode bestemt meg for å holde av en kveld i uka som ikke skal handle om arbeid. Det har gått noen noen uker, og de ukentlige frikveldene har gang på gang kokt bort i iveren etter å gjøre en god jobb og få kabalen til å gå opp. Jeg stortrives med jobben min, det er ikke det, men jeg har brutt en avtale jeg hadde med meg selv, uten en gang å reflektere over det underveis. Når jeg begynner å tenke etter, er ikke situasjonen uvanlig, og ikke tror jeg at jeg er alene om å ha det slik heller. Ville jeg gjort det samme overfor en venn?
Hender det at du jobber med ei oppgave og får innspill av typen “Jeg synes du skulle gjøre litt mer slik, og litt mindre sånn.”? eller “Du burde heller…osv”? Innspillene kan være godt ment, og gjerne basert på den andres erfaring fra tilsvarende situasjoner. Faren oppstår i det øyeblikket du tar til deg disse rådene for å innfri andres forventninger, uten å gå veien om din egen personlige syretest: “Dette er riktig for deg, men hva blir riktig for meg?” Resultatet kan bli det samme, men ditt eierforhold til det ferdige produktet blir helt annerledes, nettopp fordi du er tro mot deg selv.
Jeg er glad i André Bjerkes dikt Du skal være tro, og forsøker så godt jeg kan å ha det som leveregel, men lett er det ikke…
Hvem er du tro mot?
Dette var gode ord som er vel verdt å tenkje etter,- og på.
Marieklem
Hei Marie og velkommen hit, og takk for at du tar deg tid til å kommentere
. Glad for at ordene mine er til nytte.
Nå måtte eg smile litt. Det første eg tenkte på var Andre Bjerke sitt dikt, noko som du seinare skriv i avslutninga
Godt innlegg. Jobber med et innlegg om løgn og hvordan vi mister oss selv gjennom å lyve til andre
spennende temaer!
Velkommen hit, Sunniva
. Når du skriver løgn, kommer jeg på ei historie fra Drageløperen, der faren sier omtrent dette: Det finnes bare en synd, og det er å stjele. Når du lyver, stjeler du sannheten fra et annet menneske…
Takk for et innlegg som traff meg umiddelbart. Jeg tenker en del på begrepet lojalitet for tiden, inkl. lojalitet mot seg selv. “Være tro mot” merker jeg kan hjelpe meg videre i dette.
Det er mye klokskap i Andre Bjerkes ord; “Når din egen puls ga rytme til handling..”
Hm, det får meg til å tenke på….
Så fint å se deg her, Annelise, ;.) Hadde ikke vi en diskusjon om å innfri andres ønsker her om dagen?
Kan man? Alltid? Uten at det blir på andres bekostning?
Alltid er et veldig absolutt ord, mormor.. Jeg tenker vi må ta hensyn til økologien også, slik at det vi gjør ikke går direkte ut over andre. Men det går an å ta for mye hensyn, og gjemme seg bak det…