Anna Karenina

Jeg har vært på teater, to og en halv time med heftig lidenskap, ulykkelig kjærlighet, umenneskelige valg og opprivende savn. Vi snakker om Leo Tolstojs «Anna Karenina» i Riksteaterets regi med en strålende, om enn noe forkjølet, Gørild Mauseth i hovedrollen. Anbefales!

Åpningsreplikken «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» setter rammen for stykket. Publikum følger sju personer, to ulike par og et trekantforhold (Anna Karenina, hennes mann og elskeren hennes) gjennom ulike faser, oppturer og nedturer, mens egne liv passerer i revy gjennom hodet. Jeg garanterer ikke at alle i publikum hadde det slik, men jeg var neppe alene om å kjenne meg igjen i de ulike rollefigurene og fasene og tenke på hvem jeg best kunne identifisere meg med.

Tolstoj var skeptisk til den romantiske kjærligheten som grunnlag for ekteskapet, han mente den over tid skapte mer sorg og skade enn lykke:

«Folk som inngår ekteskap ved terningkast er klokere enn oss. Vårt system er det dårligste av alle tenkelige, hele vår bryllupsseremoni, honningmåneden, festlighetene, hele denne vekkelsen av lysten tjener bare til å ødelegge ekteskapet. Ikke en gang i ett tilfelle av hundre fører den «romantiske» kjærlighet til en lykkelig forening som varer livet ut.»

Jeg har tidligere anmeldt Anne Kyong Sook Øfsti’s bok Kjærlighet, intimitet og samliv i ei brytningstid der hun  nesten150 år etter Tolstoj fortsatt stiller spørsmål ved «den romantiske diskurs», dvs. forestillingen om kjærlighet som forutsetning for et godt parforhold.

Hjerte-smerte som tema blir nok aldri utdebattert, fordi det berører oss alle. Lyst og fornuft går sjelden i samme takt, og den du er aller mest glad i kan også gi deg de dypeste sårene. Likevel tar vi sjansen, igjen og igjen, kanskje fordi alternativet virker enda mindre fristende? Jeg overvar framføringen av en fabel for noen år siden, en fabel jeg fortsatt leter etter i skriftlig form. Det jeg husker helt klart, er den siste, avsluttende setningen: «Og fra den dag har kjærligheten vært blind, og galskapen dens trofaste følgesvenn.»

About these ads

4 thoughts on “Anna Karenina

  1. Lest, men aldri sett.
    Jeg føler motvilje mot å se filmer aller andre dramatiseringer av bøker. Stort sett.
    Det blir aldri det samme som filmen i hodet. Om jeg leser skuespill blir det helt anderledes.
    Ha en fin kveld :-)

  2. Kjærlighet, eller rettere sagt forelskelse er jo galskåp, men hva er livet uten den?

    Vi tar sjansen om og om igjen fordi mennesket er skapt sosialt og ikke skapt for å være alene. Hva skjer med ensomme mennesker uten nær og fysisk kontakt med andre? De bir deprimerte. Noen eldre blir så deprimerte at de dør av det. Noen spedbarn som ikke får nok fysisk kontakt blir deprimerte og apatiske.

  3. Hei Jenny, jeg tror på både lidenskap og kjærlighet som noen av våre viktigste energikilder i livet, og jeg tror også at disse behovene bringer oss opp i situasjoner som er både bra og dårlige for oss. Så registrerer jeg at andre tar mer «fornuftige» valg, og lever godt med det også.. Jeg er nok mer der du er: Hva er livet uten kjærligheten og galskapen?

    Det surrer ei strofe i bakhodet fra en sang jeg hørte mye på i tenåra: «only fools and wellknown scientists keep on wondering why..»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s